Hull i tennene (karies) er den vanligste tannskaden som repareres med fyllinger. Det mest estetiske resultatet oppnås ved å bruke tannfarget fyllingsmateriale som festes med et spesiallim. Gamle mørke amalgamfyllinger kan ofte byttes ut med hvit kompositt som gir et lysere smil.
Fyllingsterapi går ut på å hindre at en skade (fra traume) eller et hull (karies) i tannen forverres. Fyllingen gjenoppretter også tannens naturlige estetikk, form og funksjon etter at skaden er blitt reparert.
Ulike fyllingsmaterialer velges avhengig av fyllingens plassering i munnen og størrelsen på hullet som skal fylles. Tannfargede fyllinger brukes spesielt ved estetisk tannbehandling, som f.eks. ved utbytting av mørk amalgam eller reparasjon av fortenner.
Det er mange bruksområder:
Er hullet/skaden for stor, kan tannlegen ikke legge inn en plomber, men heller sette inn en tannkrone eller porselensinnlegg. Dersom skaden også involverer tannerven, kan det bli nødvendig med rotfylling.
Det er viktig å behandle alle skader i munn og på tennene så raskt som mulig. Dersom tannen er svekket, enten av et hull eller en annen skade, er risikoen stor for at tannen ytterligere ødelegges. Blir skaden omfattende, kan den kanskje ikke lenger repareres med en fylling som er en rimelig og rask metode for å reparere skadede tenner.
De ovennevnte skadene er ofte uten symptomer. Etterhvert kjenner du likevel smerter (som tannverk/tannpine), og da har ofte problemet blitt mye større og krever også mer omfattende behandling. Ikke utsett tannlegebesøket. Tannskader bør utbedres snarest mulig for å unngå negativ utvikling i form av større problemer som gir kostbare og mer kompliserte behandlinger.
Valg av fyllingsmateriale avhenger av problemstillingen, som f.eks. hullets størrelse, skadens omfang, om det er fare for allergisk reaksjon mot bestemte materialer, men også av hvor i munnen plomben skal legges. Endelig pris/omkostninger for pasienten kan tilslutt være avgjørende for valg av fyllingsmateriale.
Det finnes ulike fyllingsmaterialer med ulike egenskaper:
De sølvfargede amalgamplombene inneholder ca 50 % kvikksølv og i tillegg en blanding av andre metaller som kobber, sølv, sink og tinn.
Amalgam er et relativt billig og svært holdbart materiale som tåler stort tyggetrykk. Materialet egner seg derfor godt i jeksler som har høyt tyggetrykk. Ulempene er sølvfargen som gjør den mindre estetisk tiltalende enn tannfarget fylling. Har plomben stått lenge, oksiderer den også i overflaten og kan bli nokså svart.
Amalgam ble forbudt i Norge i 2008 av miljømessige årsaker og brukes ikke lenger som fyllmateriale i tenner. Materialet har potensialet til å fremkalle allergier og være skadelig for helsen på andre måter. Det er imidlertid ikke vitenskapelig grunnlag for å anta at eksisterende amalgamplomber i munnen bidrar til svekket helse. Materialet er uansett ulovlig i Norge, men det er ikke ulovlig å beholde de fyllingene som allerede er lagt i tennene.
Mange mennesker i Norge har gamle og store amalgamplomber i tennene. Amalgam har evne til å utvide seg og kan over tid lage sprekker i tennene under plomben. Derfor vil tannlegen noen ganger anbefale å bytte ut store amalgamplomber med hvite komposittfyllinger som også er mer estetiske. Tannleger i Norge etterstreber å holde kvikksølveksponeringen så lav som overhode mulig ved fjerning, og nye komposittfyllinger vil tilsvare din tanns naturlige farge.
Innen odontologien er kompositt en betegnelse på tannfargede (hvite) plastmaterialer til tannfyllinger. Kompositt består i hovedsak av to komponenter: plast og ørsmå korn av porselen (glass eller kvarts). Porselenet bestemmer fargen på materialet og finnes i mange naturtro tannfargede varianter. Porselenet bedrer også plastens estetiske og mekaniske egenskaper og gir økt slitestyrke. Kompositt er en del rimeligere enn porselen.
Komposittfyllinger er ikke like holdbare som amalgamfyllinger, men er likevel det som først og fremst har erstattet amalgam. De varer som regel lengst i små og mellomstore plomber og er veldig vanlig å bruke på tannskader foran i munnen.
Festemetoden for plastfylling sparer veldig på den originale tannen fordi fyllingen limer seg fast til tannen. Dette gjør at tannlegen bare trenger å fjerne minimalt av tannemaljen. Til sammenligning innebærer festemetoden til amalgam at fyllingen må være større nede i tannen enn i overflaten, for ikke å falle ut.
En annen stor fordel med kompositt er at fyllingen også kan lages svært lik naturlige tenner. Hvis en komposittfylling skades, kan den oftest repareres uten at det er nødvendig å fjerne hele fyllingen.
Om hullet er lite, blir holdbarheten som oftest god. Kompositt er ikke egnet til altfor store fyllinger fordi materialet slites med tiden og kan da relativt lett brekke av. Plasten kan også misfarges av bl.a. kaffe, rødvin, te eller røyking.
Noen ganger er skaden på tannen så omfattende at det ikke kan brukes plastfyllinger. Da kan fyllinger av porselen og helkeramiske materialer være et godt valg. Disse fyllingene ser svært naturtro ut, og de er mer motstandsdyktige mot misfarging enn komposittfyllinger.
Porselen må i likhet med gullinnlegg fremstilles på et tannteknikerlaboratorium etter at tannlegen har tatt fysisk eller digitalt avtrykk av pasientens tenner. Når tanntekniker har støpt det spesialtilpassede porselensinnlegget, må pasienten komme tilbake. Da limer tannlegen det på plass med en spesiell teknikk. Behandlingen er relativt dyr og er ikke regnet for å være besparende på den originale tannsubstansen.
Glassionomer er et populært fyllingsmateriale fordi materialet (en type sement) utskiller fluor. Det binder seg kjemisk til tannbeinet (dentinet) i tannen. Glassionomer-fyllinger er tettere i fargen og blir derfor ikke like naturtro som kompositt eller porselen, men fluorinnholdet beskytter derimot godt mot nye hull i kanten av fyllingen.
Rent mekanisk er materialet ikke like sterkt som andre materialer. Derfor benyttes det i små plomber som ikke utsettes for sterkt bitetrykk, noe som begrenser bruksområdet noe. Glassionomer er ofte førstevalget ved småreparasjoner i kanten av en større fylling, tannbro eller tannkrone. Denne typen fyllinger er også godt egnede i områder som ikke er så synlige, som tannhalsområdene.
Gullplomber er ikke så vanlig lenger, men det brukes fortsatt i noen tilfeller. Gull er et edelmetall som tåles meget godt av vevene i munnhulen, og det gir nesten aldri allergiske reaksjoner. Har du god munnhygiene, behøver et slikt gullinnlegg aldri å byttes ut. Gullplomber er svært kostbare, men har mange fordeler.
Hovedfordelen er nettopp den store styrken i materialet. Gullplomber kan være spesielt gunstige i de store jekslene hvor slitasjen ofte er større, spesielt i forbindelse med tanngnissing. Bak i munnen er de også mindre synlige.
Gull er i tillegg et svært holdbart fyllingsmateriale fordi det er meget korrosjonsbestandig og nesten uløselig av syrer. Det er også lett å smøre utover til det blir veldig tynt. Bakteriene ser ikke ut til å like seg på gulloverflater, og materialet vil derfor også bidra til redusert risiko for hull i kanten av en gullfylling. Det bidrar til at plombene varer lenger.
Gullfyllinger har den ulempen at de må produseres på et dentallaboratorium etter at tannlegen har tatt fysisk eller digitalt avtrykk av pasientens tenner. Når tanntekniker har fremstilt gullinnlegget, prøves det på plass i pasientens munn og limes i tannen ved hjelp av en sement. En annen ulempe med behandlingen er at den ikke er besparende på den originale tannsubstansen.
For å legge en fylling med pent estetisk og funksjonelt resultat, må tannlegen bygge opp fyllingen lag på lag. Komposittmateriale finnes i mange nyanser. På den måten kan nyansen tilpasses tannen så godt at du ikke ser forskjell på tannen og plomben.
Slik legges hvite komposittfyllinger:
Det finnes grenser for hvor store komposittplomber tannlegen kan lage for å sikre langsiktig holdbarhet og funksjon. Er større deler av tannen ødelagt, kan det være mer gunstig å bruke en plomber av porselen som er et mer bestandig materiale enn kompositt. Er fremsiden av fortennene skadet, kan det være mer gunstig å sette på tynne skallfasetter av porselen. Siden porselensfyllinger limes til tannen, forutsetter det at det finnes nok emalje for å få godt nok feste. Dersom tannen ikke har nok med emalje eller hvis skaden går under tannkjøttet, kan det være mer langsiktig å sette på en tannkrone.
Avhengig av formen har porselensplomber ulike navn. Innlegg (inlay) er mindre porselensfyllinger som plasseres i tannen. Overlegg (onlay) er større porselensfyllinger som dekker større delen av tannen. Skallkrone (vonlay) er en mellomting av skallfasett og tannkrone som kan benyttes på jeksler for å bevare mest mulig av tannen.
Det varierer hvorvidt en ny fylling gjør vondt. Før du forlater tannlegen, skal det sjekkes at formen på fyllingen og bittet er optimal. Men dersom du var bedøvet, kan det være at du ikke klarte å registrere at form eller bitt ikke var optimalt. Noen ganger blir plomben litt for høy, slik at det ytes for mye press på tannen når du biter sammen. Kjenner du ubehag, må du oppsøke tannlegen som da pusser litt på fyllingen og kontrollerer bittforholdene på nytt.
Ubehaget som kan oppstå fra en plombe, påvirkes også av hvor stor mangelen på tannmateriale var i utgangspunktet. Hvis du f.eks. har et dypt og stort hull i tannen, kan det gå utover tannerven (pulpa), noe som kan føre til merkbar tannverk. Noen personer opplever derfor ubehag som ising i tennene, ømhet eller tannverk i en uke eller mer etter behandlingen, mens andre ikke kjenner noen smerte i det hele tatt. Plagene er vanlige og vil vanligvis forsvinne etter en stund.
Går ikke smerten over, men derimot øker i intensitet, bør du kontakte tannlegen. Utsetter du tannbehandling, kan problemet forverres og kreve større og dyrere behandling enn hva som hadde vært nødvendig.
En fylling varer ikke for alltid fordi det er flere faktorer som vil påvirke levetid. Prognosen er avhengig av bl.a.:
Når fyllingsbehandling er utført på korrekt måte, skal det holde i flere år. Varighet er likevel også avhengig av hvor godt pasienten vedlikeholder munnhelsen.
En plombe går oftest tapt pga sekundærkaries, dvs. at det dannes nye hull under plomben. Mellom tannen og plomben finnes det mikroskopiske kanter hvor bakteriene gjerne fester seg. Her oppstår det nye hull. Du kan motvirke dette ved å være nøye med daglig munnhygiene og avtale regelmessige undersøkelser hos tannlege eller tannpleier.
Det beste du kan gjøre for å forebygge mot fyllingsbehandling er å redusere faren for hull i tennene. God forebygging innebærer at du:
God tannpleievaner reduserer også risikoen for tannkjøttbetennelser, tannstein, syreskader og andre munnhelseplager.
Prisen kan variere avhengig av fyllingens størrelse, materiale, metode og vanskelighetsgrad.
Ofte deles behandlingen inn i antall flater:
De fleste pasienter må selv bekoste fyllingsbehandling fordi det er et behandlingsbehov som kan unngås med god munnhygiene, sunt kosthold og regelmessige tannlegeundersøkelser.
Noen pasienter kan ha krav på refusjon av utgifter til tannbehandling. Dette gjelder skader knyttet til arbeid eller ulykker. Andre pasienter kan ha spesielle sykdommer eller tilstander som gir økt risiko for å få hull i tennene, og disse kan også søke om stønad.
Be tannbehandleren din om hjelp til å søke Helfo-refusjon. De fleste tannleger har direkteoppgjør med Helfo, hvilket betyr at du kun betaler egenandel for behandlingen.
Hvis en behandling regnes som kun estetisk, og ikke medisinsk/odontologisk nødvendig, vil utgangsprisen tillegges 25 % i merverdiavgift. Les mer om moms på estetisk tannbehandling.
.svg)
.svg)
.svg)